Haakon 7.

Haakon 7. ble født 3. august 1872. Han var sønn av dronning Louise og av kong Fredrik 8. av Danmark. Haakon 7. ble døpt Christian Frederik Carl Georg Valdemar Axel. Han inngikk ekteskap med sin kusine, prinsesse Maud, 22. juli 1896. Haakon 7. og prinsesse Maud fikk kong Olav 5. sammen.

Da Haakon 7. var 33 år gammel var han allerede utsett til konge. Samtidig som unionsoppløsningen i 1905 ble Haakon 7. forbredt på den kommende rollen som konge i Norge. 18. november ble han enstemmig valgt til konge av Stortinget. Før han
ble valgt til konge hadde han navnet prins Carl, og det var når han endelig fikk
tittelen som konge at han tok det kongelige navnet Haakon 7. Norges første helt ut konstitusjonelle konge var kong Haakon. Det var kong Haakon 7. som
personlig tok initiativet da Norge i 1928 utnevnte landets første
arbeiderpartiregjering, og han tok dette initiativet på bakgrunn av den
parlamentariske situasjonen. Men da antinazisten og pasifisten Carl von
Ossietzky fikk Nobels fredspris i 1936, holdt kong Haakon seg borte fra
seremonien.

Da Norge ble overfalt av Tyskland i 1940 hadde kongedømmet og kong
Haakons personlige autoritet slått dype røtter. Statsmaktene fikk reise til
Hamar etter at stortingspresident Hambro foreslo å gjøre dette for å ikke falle i hendene på den tyske krigsmakt. Etter tyske krav kom det en ny regjering med Vidkun Quisling. Da Haakon kom til Nybergsund i Trysil der regjeringen var samlet, tok han selv ordet. Han sa han ikke ville utnevne en ny regjering som ikke var tilsluttet til folket. Kongen var nemlig veldig opptatt av folket sine meninger og syns det var viktig at folket var enig i det kongen hadde med å gjøre og hans avgjørelser. Han ville ha et folk som var mest mulig fornøyd. Haakon hadde talt med kronprinsen, og han måtte gi avkall på sin verdighet og sitt hus om Quisling måtte godtas som statsminister, dette sa han gråtende. Haakon avviste en utsending fra Quisling 11. april, og det samme gjorde han med Bräuer. Ved et bombeangrep prøvde tyskerne samme dagen som avvisningen og sette kongen ut av spill, på hans oppholdssted i Nybergsund. Nå ville kongen og kronprinsen komme i forbindelse med troppene, og med store vanskeligheter kom de seg tilslutt fram til Molde natt til 23. april.

Sammen med kong Haakon7. og kronprinsen forlot regjeringen Norge den 7. juni 1940, og samme dag ble også siste statsråd holdt i Norge. 10. juni, rett etter at kongen og kronprinsen med regjeringen hadde forlatt Norge, kapitulerte de norske styrkene. Det var veldig tungt for kongen å forlate Norge, og han var klar over at det kunne mistolkes, virke nedslående og bli utnyttet av den tyske propaganda. Haakon fikk et sørgelig mismot av utslag i Norge den 30. juni, da de hjemmeværende medlemmer av Stortingets presidentskap oppfordret kongen til å abdisere. Dette ble avslått av kongen, og svaret hans ble lest opp i Londonskringkastingen 8. juli, dette styrket folkets motstands vilje på grunn av det sterke inntrykket svaret gjorde.

De 5 årene som kongens landflyktighet varte, ble de mest virksomme i løpet av hans 52 år lange regjeringstid som konge. Både til lands og til sjøs inspirerte han norske krigsstyrker, og han besøkte blant annet norske skoler og sykehus, talte til sjømenn i havnebyene og kringkastingen. Folk som traff Haakon, ble slått av hvor utrolig godt han var orientert om alt som foregikk. Han reiste rundt mange steder i Norge for å bli kjent med de forskjellige stedene. Dette var en av grunnene til at han vant sympati hos folket og ble så godt likt. Haakon ga folket tillitt, og igjen fikk han tillitt fra folket, noe som gjorde han til en god konge.

Kong Haakon 7. ble gjort til hele nasjonens samlingsmerke på grunn av
hans holdning under krigen, og derfor fikk han også senere en enestående
posisjon i folket. Kongen foretok flere reiser i landet da han kom hjem 7.
juni 1945. Landsgaven som ble samlet inn til han, gikk til et kongeskip.
I juli 1955 fikk kongen et slag da han badet under et opphold på Bygdøy
Kongsgård, da han falt under slaget, brakk han beinet. Det var kronprins
Olav som tiltrådte under Haakons langvarige sykdom. Haakon måtte sitte i
rullestol, og den siste tiden viste han seg ikke offentlig. 21. september 1957 døde han på Slottet. En så godt likt konge som Haakon 7. var et stort tap for Norge, og store mengder fulgte han under begravelsen. Grunnen til Haakon 7. sin popularitet vil jeg si er på grunn av hans åpenhet mot folket og tillitten han hadde til de. Han ville ikke gjøre noe flesteparten av folket ikke var enige i, og ble derfor ikke en konge med stor overlegenhet. Kong Haakon var flink til å tilpasse seg tiden de levde i og situasjonene som oppstod, han handlet altså ofte i nuet. Noe som gjorde Norges befolkning veldig fornøyde og trygge på sin konge. Etterfølgeren av Haakon 7. ble hans sønn Olav 5.